Til info: Vi legger ut saker, men grunnet diverse omstendigheter ikke like "hyppig" som tidligere // Thomas :)
Bredde

«Karl Johan i egen sone»

Foto: Linda Marie Alakoski

Norges Ishockeyforbund har en filosofi og motto de hevder de lever etter.

Ta ordene innover deg og benytt noen sekunder å føl på disse ordene:

Engasjert- Raus- Ekte

Jeg vil hevde at disse ordene betyr at man skal være produktiv og nytenkende (engasjert), skape mangfold (raus) og man skal være seriøs (ekte). I disse ordene ligger det en dedikasjon fra de som øverste organ alltid skal hige etter å fornye seg, utvikle seg, tenke utenfor boksen. De skal alltid strebe etter å lære, søke utfordringer, og engasjere mennesker/klubber som er under seg. Den dagen de sier at det de gjør er godt nok, den dagen har de tapt.

Ishockeymiljøet er i vekst, ingen tvil om det, men sporten ishockey har også forandret seg de siste årene. Den er kjappere, mer teknisk og den krever derfor at man holder seg oppdatert og produktiv. Ishockey er fortsatt en kontaktsport og utøverne forventer at de som sitter på toppen skal gjøre hva de kan for å beskytte dem og deres fremtid.

Foto: Linda Marie Alakoski

LITT PUSSIG AT VI IKKE KLARER…

Norge har kjempet seg til plass i A-seriespill på seniornivå, og det er en stor bragd med tanke på hvor mange aktive spillere vi har. Både U18/U20-landslaget var for noen år siden i A-seriespill men i år 2017 har U18 falt ned i B-serien, mens U20 har falt ytterligere et hakk ned og kjemper i C-seriespill. Hva er grunnen til det? Litt pussig at vi ikke klarer å produsere atskillige flere unge gode spillere siden ishockey som sport har blitt mer populært og legitimt blant nordmenn.

Grunnen til dette kan sikkert både forbund og enkeltmennesker fort konkludere med at de andre landene har blitt bedre, men hva så? Vi som nasjon kan ikke bare legge oss bakpå og fortsette å tro det vi foretar oss er bra nok, når vi kan vise til statistisk bevis på at det vi holder på med ikke er brukbart?

FINNE VÅR EGEN STIL?

Janteloven preger landet vårt tror jeg, og i stedet for å ta innover oss hva landene faktisk har utrettet, snakker vi heller nedsettende om dem. Vi kommer med unnskyldninger og vil ikke se problemet i øynene. Kanskje er det på tide at vi ikke bare hermer etter storebror, men finner vår egen stil?

Norge er uten tvil et land som både kan og klarer, hvis vi disponerer våre ressurser riktig. Hva med å se hva vi får til dersom vi engasjerer oss, jobber sammen mot målet, mobiliserer og utfører?

Finland med sine 75871 og Sverige med 60089 registrerte spillere, er vi bitte lillebror med 6629 aktive spillere i 2015. Vi er en miniputt-nasjon, men en nasjon med ressurssterke mennesker som jobber hardt der dedikasjonen ligger til rette. Jeg har ingen tvil om at vi kan, hvis vi virkelig vil. Bare se på hvordan det jobbes rundt langrenn og slalåm. Fotball bør også nevnes, selv om resultatene uteblir internasjonalt, er fotball en av idrettene som trekker flest barn og publikum.

Foto: Linda Marie Alakoski

OMORGANISERING

Vi er en dugnadsnasjon, dette er noe vi bør verne om og fortsette å bruke som den ressursen det er. MEN, det er på tide å se oss omkring og innse at vi trenger en omorganisering innenfor sporten vi er så glad i. Hvorfor må vi kopiere storebror, kan vi ikke heller se på de mindre nasjonene som har fått det til de siste årene? Danmark og Sveits er land som er verdt å sjekke ut, kanskje hyre inn samme type mennesker som kan hjelpe oss med vår revolusjon?

…MAN KAN ALLTIDS SKIFTE KURS

Jeg nekter å tro at barna i Norge er mindre begavet enn barna i Sverige, Tsjekkia eller Canada. Greit nok sies det at vi er født med ski på beina, men man kan alltids skifte kurs?

Hva er grunnen til at altfor barn mangler grunnleggende skøyteferdigheter? Eller ikke har kondisjon nok til å holde ut hele veien? Hva med kølleteknikken? Målvaktene våre, som ikke får egen oppfølging?

Hva er det som gjør at de mindre klubbene faller i fra mens de større klubben regjerer? Er det dyktigere trenere, eller kanskje mer dedikerte barn vi trenger?

VIKTIGST AV ALT ER UTØVEREN

Klubbene har sine ansvarsområder, foreldre har sine oppgaver, kretsen har seksjoner de må holde orden på. Men viktigst av alt er utøveren, som skal veiledes slik at han kan ta egne beslutninger og foreta handlinger vedrørende sin treningshverdag. Er det her det mislykkes? Starter vi organisering av spillere for sent/for tidlig? Burde krets startet sonesamlinger tidligere, slik at man fikk bedre oversikt over hva klubbene drev med? Burde forbund ha krystallklar profeti om hva de forventer av kretsene og klubbene? Eller burde man starte et strengere regime tidligere? Hardere krav? Mer trening, mindre trening?

UTVIKLINGSTRAPP

Foto: Linda Marie Alakoski

For å klare å utvikle barnet til en eventuell eliteidrettsutøver, bør man jobbe systematisk fra tidlig alder og opp til voksen. Det skal være en utviklingstrapp eller sportsplan i samtlige klubber, men det kan tenkes at dette ikke følges godt nok opp. Disse planene utvikles gjerne fra særforbund, herav Norges Ishockeyforbund, men klubbene står fritt til å forme planen om slik at det passer inn i klubbens egen visjon. Utviklingstrappen er tilstede for å sikre langsiktig progresjon fra barneidrett til eliteutøver. Er det allerede her utfordringene oppstår?

Jeg har dog alltid vært for allsidighet. Hvis man er allsidig, forstår man kroppen sin bedre. Man trener ulike aspekter i de forskjellige idrettene, og det trenger man hvis man vil bli eliteutøver. Men målet for alle idrettslag bør være å ha barna aktive lengst mulig og da må det tilpasses slik at det er varierende, spennende og utfordrende nok til at merparten vil fortsette, samt å utvikle de ungdommene som vil nå toppen. Klarer man å stimulere kreativiteten, egoet og samarbeidet, vil det forhåpentligvis være nok til å drive de videre. En bonus er jo at man utvikler mennesket i denne prosessen.

…KOMMER MAN IKKE UTENOM

Olympiatoppen viser til at flere undersøkelser (Feige 1973/1978, Vorobjev 1980, Baker 2003/2005) indikerer allsidig trening med gradvis økende spesialisering gir mindre skadeomfang, færre frafall og høyere prestasjoner. I samtlige av undersøkelsene vises det til at tidlig spesialisering gir en hemmende effekt på den langsiktige utviklingen av utøveren.

På tross av disse avhandlingene om allsidig trening, kommer man ikke utenom kravene og grunnteknikken hovedidretten krever. Hvis målet er en idrettskarrière, må det legges til rette slik at de kan trene spesialisert og skaffe seg variert kunnskap fra andre idretter. Har norsk hockey klart det?

Vel, jeg tror at norsk hockey må inn i et hamskifte. Barna utfordres ikke nok, og alt er litt for behagelig så lenge at de går lei og slutter. For det er ingen hemmelighet at idretten mister ungdommen i 13-16 års-alder til fordel for andre idretter (eller tv-spill/data/det andre kjønn). Det er synd at dette forekommer, men det er et problem som må taes seriøst. Hvem rekker opp hånda og påtar seg ansvaret?

«Karl Johan i egen sone»:– Dette er etter sigende et uttrykk Roy Johansen bruker når de må skjerpe seg defensivt og motstanderen har en paradegate å boltre seg i på vei mot målet.

Tidligere norsk landslagstrener og nåværende VIF-trener Roy Johansen.Foto: Thomas Granerød | HockeyNorge.no

NB! Vi søker etter frivillige skribenter og fotografer som kan dekke Get-kamper i alle arenaer bortsett fra i CC-amfi. Vi søker også etter frivillige til å skrive/ta bilder av øvrige norske/utenlandske ligaer (også bredden). Ta kontakt: thomas@hockeynorge.no.