«Goals Against Average»

Tuukka Smura fra Nidaros (1. divisjon) er en av mange målvakter som kjøpes inn fordi målvaktstandarden vår ikke er god nok. Foto: Kenneth Myhre | HockeyNorge.no | SportsNorge.media | Myhre Media

Jeg tar meg stadig i å tenke på hvem som bør ha ansvaret når det gjelder målvaktsutvikling. Er det Norges ishockeyforbund, klubber, krets eller kanskje foreldre?

Det er vanskelig å svare på spørsmålet, men satt på spissen er det vel utøveren selv. I hvert fall fra en gitt alder, der de har forutsetningene til å forstå hva som kreves og forventes.

Før de når den alderen, er det klubben. Det er der utviklingen skjer, det er der utøveren er daglig, og det er trenerens ansvar å utvikle barnet videre. Men er det så enkelt i praksis?

Jeg vil sikkert oppleves som et irriterende myggstikk av enkelte, men bak den ergerlige kløinga ligger det en genuin interesse av å forstå. Jeg vil virkelig forstå hvorfor Norge som en miniputtnasjon sett med hockeyøyne, velger akkurat den veien de har valgt. Hovedtyngden i merparten av undringen ligger i utvikling av målvakter- hvorfor velger man til dels å ekskludere målvaktenes trening i både klubber og fra forbund?

– Hva hvis løperne kun fikk èn time dedikert til dem i løpet av ei uke?

Hva ville foreldre og ikke minst trenerene ha sagt da? Det ville blitt et ramaskrik uten like vil jeg tro, men det er realiteten til samtlige målvakter. Det begynner å komme seg smått med egne målvaktstreninger, men det er ikke kontinuitet og fastsatt. Målvaktene opplever å komme i annenrekke gang på gang.

SKYTESKIVER

Jeg mener oppriktig at målvaktene blir brukt som skyteskiver på treninger. Jo, de blir skutt på og de står i mål, men hva slags trening er det? Det er ingen som står og veileder de, eller gir de ros for vel utført oppgave. Man kan lett si at de har ansvaret selv, men hvem klarer å utvikle seg selv uten et snev av veiledning eller god nok kompetanse?

Jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor vi ikke anerkjenner målvaktene som en gruppe som også trenger egentrening, og gir de det de bør ha krav på.

Når jeg spør Norges ishockeyforbund om problemet, svarer de at det de gjør er godt nok. De kjører målvaktstrenerkurs og mer enn det får de ikke gjort på grunn av penger. Problemet er mer kompleks enn jeg kan fatte skriver de per epost.

Javel, men så forklar meg da!

Lars Haugen. Foto: Thomas Granerød | HockeyNorge.no

Når jeg spør om hvorfor vi omtrent ikke har målvakter på internasjonalt nivå, får jeg vite at jo, det har vi. Men de nevner kun en håndfull; Lars Volden, Lars Haugen og Henrik Haukeland. Steffen Søberg ble drafta til Washington Capitals som nr 117, men det ble bare med det. Her blir jeg enda mer forvirret. De beretter egentlig med stolthet i svarene de gir, men burde vi ikke lengte etter å nevne flere navn på målvakter i utlandet? Eller i det minste kun ha norske målvakter i egen liga?🙄

Vi har noen unge gutter ute i Sverige og Finland nå, og de forteller meg at nivået er høyt. De føler de må jobbe hardere for å holde seg i hevd med de andre og ikke minst vinne trenerens gunst.

Selv om de har hatt en viss form for målvaktstrening i moderklubb, så er de ikke i samme klasse som deres teammates.

– MISFORSTÅ MEG RETT…

Jeg kjente at jeg ble trist når jeg fikk vite hva de følte, det er synd at vi ikke klarer å gi dem helt perfekte verktøy i kofferten når de drar ut. Det er ikke tilfredsstillende at de føler at de ikke oppnår optimal mestring fra dag èn, men at det må kjempes litt ekstra. Misforstå meg rett, klart de skal kjempe om plassen. Konkurranse er sunt, men de skal ikke føle at de først må komme opp på nivået før de kan begynne å kjempe- de skal allerede være der! Det er våres oppgave å ruste de med det de trenger, slik at de kan dra videre, hvis de ønsker det.

«Når ble liksom han ekspert på norske barn og ungdom?»

Min mann er finsk, og han har sagt en del ganger at norsk ungdom er bortskjemte og late. De stilles ikke krav til, men får høre hvor dyktige de er på tross av at de ikke alltid er det. Jeg har fundert litt på dette og syns han var ufattelig dum når han sa dette første gangen. Når ble liksom han ekspert på norske barn og ungdom? Men jo mer jeg setter meg inn i dette, jo mer begynner jeg å se konturene av hva han mener.
Han mener ikke å være respektløs mot våre barn eller vår måte å trene på, han mener bare at tilnærmingen vi anvender til å coache barn er for snill. Vi setter standarden vår for lavt, og er fornøyd med det. Vi når ikke herredømme hvis vi trener frem middelmådighet.

Jeg er litt todelt i følelsen på dette, for jeg virkelig elsker våre barneidrettsbestemmelser. De er fantastiske!! Alle er med- prinsippet er genialt og det gir grobunn for forståelse for at vi har ulike behov. Noen vil bli verdensmester i isdans, noen vil bli verdens beste friidrettsutøver. Andre igjen er bare fornøyd med å være i aktivitet og få dele tiden med venner. Hipp hurra for det, men det er kanskje også det som ekskluderer mange av de som vil mer?

Foto: Linda Marie Alakoski

– IKKE ROM FOR Å TENKE ANNERLEDES

Det blir feil at de som vil nå toppen må søke andre arenaer for å få tilfredstilt sine utfordringer og mål? Eller kanskje også gir opp drømmen, fordi det ikke er lagt godt nok til rette?
Vi skal være så utrolige like her i Norge, det er ikke rom for å tenke annerledes eller være en outsider.
Vel, newsflash!! Det er vi ikke og det er det unike og genuine i verden! Omfavn ulikhetene, i stedet for å lære menneskene til å være like.

Målvaktstrening på agendaen er viktig fordi vi vil ha frem at en målvakt er mye teknikk. En målvakt kan utfordre fysikken. En målvakt har den hardeste jobben på banen, både fysisk og psykisk.
Å være målvakt er tøft, og gjør man feil synes det altfor godt. Men noe av dette kan rettes opp i ved riktig trening og vi vil vel alle at barna skal føle at de mestrer?

Trening skal være lystbetont, lekent og man skal føle mestring, men barnet bør stadig vekk utfordes slik at nysgjerrigheten og egoet holdes på tå hev.
Det er vel også her at Norges snillisme slår feil, for man er jo ikke slem selv om man setter krav?

Jeg vet i hvert fall at min gutt dør av kjedsomhet hvis ingen utfordrer han i løpet av ei økt, enten det er på det psykiske eller fysiske planet. Han liker, som mange andre, å få vite at det han gjør er bra nok, men han liker også å få ei nøtt å tygge på, som setter tankene hans i gang.
Kall det gjerne kritikk, men jeg vil heller si at vi setter tankeprosessen i sving slik at han erfarer både hva han selv og trener forventer.

Det er muligens å danse på en knivsegg når man er målvakt, for det laget som vinner, er de som får pucken flest ganger i nettet. Men i stedet for å grave seg ned over antall pucker i maskene, er det kanskje bedre å tenke på hva man gjorde før pucken gikk inn. Kan man gjøre noe med det? Trene mer på? Er det noe laget kan fikse på?
Det er like mye mentalcoaching av seg selv i posisjonen, som fysisk arbeid.

Jeg klarer bare ikke å sitte på gjerdet å godta at målvaktene utsettes for denne forskjellsbehandlingen. Jeg vil derfor kjempe for en bedre treninghverdag, og bruke min stemme frem til jeg ser forbedring.

Foto: Linda Marie Alakoski

MÅ HA DEDIKERTE MENNESKER

Jo, klubbene begynner å rå om seg med en målvaktstrening i uka eller måneden, men det er ikke nok.
Det trengs en målvaktstrenere som passer opp hvert lag, slik at barna følges opp både under trening og kamper. Det trengs kontinuitet og progresjon. Det trengs dedikerte mennesker som har troen på det de lærer bort til ungene, og det trengs at målvaktene eier sin posisjon. Det må til en annerkjennelse fra alle at målvaktene er minst like viktig som en back eller en ving- eller dommeren som dømmer for den del!
Vi trenger å vise at målvaktene skal nyte respekt for jobben de gjør, men da må de også få mulighet til å utvikle seg.

«I stedet for å åpne opp for en dialog og forandring, går de i forsvar og blir irritable»

Jeg har vært i dialog med Norges ishockeyforbund angående mine funderinger og jeg sitter igjen med en følelse av at de er ganske klar over ståa, men at kritikken og spørsmålene som kommer er vanskelig å takle. I stedet for å åpne opp for en dialog og forandring, går de i forsvar og blir irritable.
Jeg takler det altså, men det forsterker bare mitt inntrykk- det blir ikke gjort nok.

INGEN FØRINGER FRA ØVERSTE HOLD

Norges ishockeyforbund skal ikke ha hele skylden, for klubben kan ta ansvar de også, og gjøre noe med problemet. MEN, når det ikke ligger noen føringer fra øverste hold, er det veldig enkelt for klubbene å legge det på vent eller bare anse det som lite viktig.
For man kan jo faktisk oppleve NIHF som uinteresserte når de ikke har satt noen regler/tiltak for målvaktsutvikling.
En annen litt fiffig opplevelse er at man kan søke forbund om penger i begynnelsen av sesongen. Jeg vet at det ble søkt om penger til utvikling av målvakter fra en av ishockeykretsene i landet vårt, men at de fikk avslag fra NIHF. Hva slags signaler sender det? Akkurat, som jeg har beskrevet- lite interesse på å få frem posisjon målvakt.

– ER DET RIKTIG?

Foto: Linda Marie Alakoski

Jeg er bare en funderende mamma, som vil at min gutt skal få de utfordringene han søker, men jeg vet at det ikke bare er jeg som føler dette. Jeg har flere målvaktsforeldre som beretter at hvis deres goalie skal få det han trenger av trening, må han meldes opp på flere camper i løpet av året. Og joda, det er jo foreldrenes ansvar på mange måter, men det er litt snudd på hodet.

I min verden er det sånn at camper skal være en gode og morsom greie å være med på. Få nye «inputs» og lære ting på en annen måte, få andre impulser enten det er i form av trening eller nye bekjentskaper. Hovedtyngden av læring og utvikling skal skje i hverdagen og i klubben. Det oppfattes dessverre ikke sånn per i dag, nå blir barna ofte sendt på camper for å lære «grunnleggende teknikker». Er det riktig?

Jeg spiller pucken tilbake på NIHFs banehalvdel, og håper de kan komme med noen gode svar til oss. En liten digresjon på slutten, men jeg snakket med en som hadde spilt aktivt for 40 år siden. Den gangen sto man bokstavelig talt i mål, og prøvde å ta puck. Han kom tilbake ca 20 år senere, og innså at det på mange måter sto på stedet hvil. Det var jo blitt bedring, men at det på ingen måte var i nærheten av der man burde være. Og nå står vi her da, i 2017, og selv om forandringen på disse årene er tilstede, er de fortsatt diffuse og lite klarlagte. Det er ingen klar rød tråd for målvaktene og stigen de skal klatre.

– Hvorfor er det vanskelig å sette en klar standard på hva som forventes og å avklare utfordringene vi står ovenfor?